Heibaberiba huskies

Jakten på ullbildet

2012-02-10T15:20:00.003+01:00

Finnmarksløpet har mange flotte premier. Ullbildet til Grete Somby kan bli ditt dersom du fullfører løpet fem ganger. Ikke det at jeg trengte en unnskyldning for å kjøre Finnmarsløpet igjen, men jeg bestemte meg for å ha ullbildet som målsetting for 2011, og ryddet plass på veggen i stua. Konkurransemomentet i løpet trykte jeg langt ned i bevisstheten, noe jeg lærte etter 100-mila for noen år siden. Gleden med å kjøre hundespann skulle ikke ødelegges av prestasjonsjaget. Forberedelsene ble derfor en eneste lang, flott reise på tur med hundene mine. Jeg fikk tid til å se rypene i lia, fossekallen i elva, elgen i skogholtet, og tok meg ofte pauser for å nyte naturen rundt meg. Samtidig som jeg drømte meg tilbake til viddene og ensomheten, hvor jeg kunne kjenne den sterke samhørigheten med hundene mine, høre vindsuset over Gaissene, og se soloppgangen over Levajokdalen.
Med ett var vi der. Opp de bratte bakkene mot Gaissene løp de åtte hundene mine med lette, kraftfulle steg, mens jeg sparket taktfast fra bak på sleden.
Det kom et svakt dryss av snø idet vi passerte det høyeste punktet i fjellene og sporet begynte å føre oss nedover de steinete liene mot Levajokdalen.
Snart ante jeg grålysningen i øst, og etter hver som morgenen utviklet seg rundt oss ble østhimmelen stadig rødere. Aldri før har det gått så lett for spannet mitt over det beryktede fjellområdet nord for Tanadalen.
Klok av erfaring var jeg forberedt på hva som helst her inne. Jeg har opplevd alt fra snøfokk, førti minusgrader, håpløse spor, ja til og med mange plussgrader og stekende sol.
Den natten ble magisk. Jeg opplevde øyeblikk hvor jeg virkelig skjønte hva som er drivkraften bak hundekjøringen for meg. Det å streve etter å komme først holdt på å ødelegge gleden med å være sammen med hundene mine. Jeg er gammel nok til å ha erfart at jeg ikke har noe å bevise lengre. Om jeg kom på tiende eller førtiende plass i mål var av null interesse, så lenge jeg kunne ha en fin tur over vidda. Opplevelsen i øyeblikket, livet her og nå, var min motivasjon.

Jeg visste også at forberedelsene jeg hadde gitt hundene mine var gode nok til at de ville takle fem hundre kilometer, uansett forhold. Selv med relativt lite trening i forhold til mange andre. Om de ble slitne ville jeg ha gitt dem mer hvile enn de obligatoriske tjue timene. De ville fått det dobbelte om de ba om det.
Ut fra hvert sjekkpunkt danset de videre ufortrødent og uforskammet spreke. På sjekkpunktene stelte jeg poter, masserte muskulatur, foret godt og lot dem sove.
På sporet fortalte jeg dem hvor flinke de var, og minnet dem om våren i høyfjellet, hvor vi skal ligge på barrabbene og rulle i vårsola. Pilke røye og drikke maltwhisky. I min grenseløse naivitet var jeg sikker på at de forstod. De gjorde det jeg ba dem om uten å mukke. De fleste av dem i alderen fem til syv år, erfarne og trygge. Det var som å fly på autopilot, jeg fikk rikelig med rom for tankene og opplevelsen. En drøm for enhver hundekjører.

Jeg har kjørt alle langdistanseløpene i Norge og Sverige tidligere. Mange flotte løp og arrangementer vi har vært med på, men det er likevel noe spesielt med Finnmarksløpet. Ikke bare den varierte og spesielle naturen, men også menneskene i det. Stemningen i Alta er unik, både før og etter løpet. Finnmarksbyen er selve hundekjørermekkaet, hvor alle blir fylt av dem samme lette, positive sinnsstemningen. Folk vi møtte som var involverte i arrangementet strålte av velvilje, tilfeldige mennesker vi møtte i gatene var interesserte og spurte om alt mulig. Selv i butikkene har vi opplevd at betjeningen legger ut om opplevelser i forbindelse med hundekjøring, og at vi får rabatter. Vi møtte igjen gamle venner og bekjente fra tidligere år. Vi slo av en prat som om tiden har stått stille siden sist vi møttes. Vi mintes gamle opplevelser og felte noen tårer. Konkurrenter hjelper hverandre med utstyr, deler det de har og låner ut hunder. Alt i tråd med løpets engasjement for FN’s tusenårsmålsetting om fred, forbrødring og reduksjon av fattigdom i verden. Sjelden føler jeg meg så levende og tilstede som under Finnmarksløpet.
På siste sjekkpunket valgte jeg å sette igjen en av hundene. Laggo kastet opp i halmen og så sjaber ut. Han var blitt smittet av diareen som herjet i løpet. Jeg takket han for innsatsen og lot han slippe den lange, siste etappen. Resten danset over Jiesjavre som jeg hadde forventet. Vi var ikke av de raskeste, men hundene holdt jevn og stødig fart, akkurat slik som jeg har lært dem. I år kom vi så tidlig i mål at jeg nesten ikke behøvde å ha lys i hodelykta. Vi passerte målstreken hele tre timer tidligere enn i 2006, da jeg ble nr. 6. Denne gangen ble jeg nr. 23, noe som forteller meg mye om utviklingen i Finnmarksløpet de siste årene. Mye kan tilskrives bedre spor, men det forklarer ikke alt. Hundene er blitt bedre og raskere, og mange av hundekjørerne er blitt flinkere til å håndtere dem og lese deres behov. Jeg synes å se en veldig positiv utvikling for hundekjøringen i Norge, en økt forståelse fra folk flest om hva vi holder på med, og at hundeeiere har blitt mye flinkere til å vise frem sporten på en fordelaktig måte.

Hjemme i stua henger ullbildet på hedersplass. Jeg kan sitte i godstolen å kikke på det og minnes fem fantastiske år på sporet gjennom Finnmark. En kveld jeg gjorde nettopp det oppdaget jeg at det var god plass på den veggen.

Nyttårsløpet 2012

2012-01-10T18:54:00.002+01:00

Da vi kjøpte hvalpen Mats i vår bestemte vi at han skulle få en litt annerledes start på livet som sledehund enn hvalper vi har oppdratt tidligere. Normalt har de fått en veldig forsiktig start på tilværelsen, med innkjøring i 6 månedersalderen og korte turer, i ny og ne, utover vinteren og våren.
Mats fikk sin debut i september, og etter noen lette turer økte vi distansen jevnt og trutt, hele tiden i spann med de voksne hundene. Til nyttår hadde Mats gått 750 km i spann, nok til at vi lot han få prøve seg i det 25 km lange Nyttårsløpet til Salten Trekkhundklubb. Han var da 10 måneder gammel.
Harde og raske spor gjorde at farten var høy, rundt 20 km/t, og halvveis var jeg veldig spent på om han ville klare å holde stram trekkline til mål. Etter ca 18-19 km var kruttet brent opp og han måtte roes litt ned mot slutten av løpet. Likevel brukte vi bare 1 t 17 min på distansen. Vi ble sist i konkurransen, men bar 8 min bak vinneren.
Mats har alle forutsetninger for å bli en god sledehund.

Høykarbo over Hundevidda

2011-11-24T10:30:00.003+01:00

I vinter kjørte jeg mitt beste Finnmarksløp noensinne. Tidsmessig var det tre timer raskere enn da jeg ble nr. 6 for noen år siden, plasseringsmessig ble det desidert dårligst av mine fem starter. Opplevelsesmessig ble det definitivt det beste, i særklasse. Det er flere årsaker til at det ble slik.

- Erfaring betyr enormt innen langdistanse hundekjøring. Sinnsro gjør at kroppen slapper av og trenger mindre hvile. Den samme roen gjør at man sover bedre og jeg fikk hele elleve timer søvn under årets løp. I 2006 sov jeg dårlig i halvannen time.

- Sporene over til Skoganvarre og Jotka er blitt betydelig bedre, hvilket betyr større fart og mindre slit.

- Inntaket av næring er viktig og i år gjorde vi noe med det. Jeg pleier vanligvis å ha problemer med å få i meg nok mat og drikke. Ann-Kristin laget matpakker med pannekaker fylt med Nugatti og banan. Utrolig godt å spise, masse karbohydrater. Jeg formelig fikk et kikk etter hver pannekake og etappene gikk som en lek. I termosen var det blandet lunka sportsdrikk med forskjellig smak. Fungerte utmerket.

- Hundene var erfarne og visste hva de gikk til. De stormet rundt på autopilot og visste hva som krevdes av dem. Fabelaktig enkelt.

- 23. plassen er jeg veldig fornøyd med, tatt i bekraktning hvor mange gode spann som deltar i 8-spannklassen. Utviklingen i løpet har vært enorm siden jeg deltok sist på 50-mila.

2011-10-31T17:09:00.000+01:00

http://www.youtube.com/watch?v=Dt3jj8WUEJs

Hundehangar

2011-10-30T16:13:00.002+01:00

Jeg har gått i flere år og fabulert om hundetransport i hestehenger. Da den gamle hundehengeren knela for oss gikk jeg i gang med prosjektet. Den minste av Gaupen sine hengere er som spesiallaget for formålet. Den er litt kort til å huse sleder med lange ski, men jeg har laget ei fleksibel frontbøyle på sledene våre, de kan vippes opp enkelt, og da blir det nok plass til to sleder.
I tillegg går trollvogna inn på toppen av kassen. Da har man et lukket system, med god lufting. Sideveggene og lukene på hundekassa er med netting slik at lufta ikke blir innelukket. Svært praktisk og enkelt. Med et par madrasser, og en parafinovn har man også ei campingvogn. Suverent!

Vårturen i mars/april 2012

2011-10-14T02:07:00.007+02:00

Planleggingen av langturen i Sverige til våren er allerede godt i gang. Vi satser på å følge ledene i stor grad, både for at det skal bli lettest mulig å ta seg frem, men også med tanke på å få etablert depoter med hundefór. Det gjør at vi kan kjøre med forholdsvis lette sleder og får større rekkevidde.
Planen er at Ann-Kristin og jeg starter på Graddis med to hundespann på åtte og seks hunder, og følger leden mot Mavas og Pieske. Den første teltleiren blir i skogen sør for Pieske. Deretter legger vi over fjellet mot Vaimok for leir nummer to. I skogen i Tarradalen blir vi tredje natt, før vi tar inn på fjellstasjonen i Kvikkjokk. Her har vi et depot med hundefor og parafin til primusen. Derfra drar vi videre til Aktse i Sarek nasjonalpark. Selve rosinen i pølsa på turen. Etter ei natt der drar vi tilbake til Kvikkjokk.
Fra Kvikkjokk bær det sørover Vesterfjell hvor vi overnatter i telt igjen.
I Jäckvik har vi depot av hundefor og mulighet for å kjøpe noe snadder på butikken. Der finnes også muligheter for overnatting i hytte. Vestover fra Jäckvik er det ca 8-9 mil tilbake til bilen på Graddis. Den strekningen tenker jeg vi legger bak oss på turens siste dag. Totalt er turen på ca 40 mil, fordelt på ti dager.

Ny sesong

2011-09-24T09:37:00.003+02:00

Vi er godt i gang med treningen før årets sesong. Målene er ambisiøse nok, men ikke spesielt krevende å nå. Det blir et par småløp for å ha litt ekstra motivasjon for all treningen, samt en lengre tur fra Sulis til Sarek nasjonalpark i Sverige.
Vi har to unghunder og en hvalp som krever spesiell oppfølging. Nye lederhunder skal utformes, noe jeg synes er noe av det artigste med å eie et hundespann.

Siste treningsturen

2011-02-21T11:43:00.003+01:00

Da er treningsforberedelsene til årets Finnmarksløp gjennomført i henhold til planen vår. Siden midten av august har vi tilbakelagt 3000 km i guds frie natur. I løpet av høsten og vinteren har vi sett at hundene har utviklet styrke, utholdenhet og den magien som er nødvendig for å stille i Europas tøffeste hundeløp.
Den siste treningsturen ble gjennomført i grensefjellene ved Nasa/Guijavre i Sverige. Avslutningen ble en fantastisk opplevelse da værgudene viste seg fra sin aller beste side. På bildet er Katy Meier og hennes spann med unghunder.

Sola er tilbake

2011-01-25T10:54:00.002+01:00

Sandviken er vårt favorittsted for å gjennomføre de lange treningsøktene. Her finnes leder i alle himmelretninger, i en fantastisk natur. Herfra har vi mange gode minner gjennom de ti siste årene.

Seier i Nyttårsløpet, 6-spann

2011-01-09T11:34:00.004+01:00

(Foto: Anja)
I årets Nyttårsløp ble det seier i 6-spannklassen. Meier og Oberst måtte stå hjemme på grunn av øm skuldermusklatur og vi hadde ikke noe annet valg enn å skifte spannklasse. Likevel holdt vi tritt med 8-spannene og slo de fleste av dem også. 1 time og 25 minutter på de 25 km gjennom hundeløypa i Sulitjelma. Artig!

I de svenske skoger

2010-11-29T23:23:00.003+01:00

Langt der borte, i solskinnet, finnes mine innerste drømmer og visjoner. Kanskje vil jeg aldri nå dem, men jeg kan se opp mot dem, se skjønnheten i dem, og forsøke å følge den veien de leder meg.

Sledetrening i Gjerdalen

2010-11-17T11:57:00.003+01:00

Vi drar stadig tilbake til Gjerdalen i Sørfold. Her er det gode treningsforhold og en vakker og spesiell natur. Pengetellere og grådige utbyggere vil legge denne idyllen i rør. Det tragiske med menneskeheten er at makthaverne har et fjernere og fjernere forhold til naturen vi bor i. Det er kun en ting som teller, penger.

Ny sponsor

2010-11-17T11:53:00.005+01:00

Telenor Norge har til vår store glede og overraskelse sponset oss til Finnmarksløpet 2011. Det var virkelig en gladmelding. Økonomisk frihet gir mer muligheter for gode forberedelser og godt utstyr.

Elmer, viddas aristokrat.

2010-10-21T11:26:00.002+02:00

Jeg tenker på Elmer, storrøya inne på fjellet. Isen har nok allerede lagt seg der inne i tusen meters høyde over havet. Det betyr at sommeren er kort i hans domene, kun noen få måneder med isfritt vann. Men nede på bunnen i det lille fjellvannet er det insekter og mat i massevis for røyene.
Vi var der inne for å se etter Elmer i sommer, men dessverre var det så mye vind at han aldri fikk vist den brede ryggen sin i rullevak. Likevel satt jeg igjen med en følelse av at han stadig svømmer rundt, klar for å gi oss nye opplevelser neste sommer.
To og et halvt år har gått siden vi møttes, og stadig er tankene mine tilbake til timene jeg jaktet på han med fiskestanga. Plutselig kom han svømmende mot meg i det klare vannet, bred, lang og med hvitkantede finner. Han bare ertet meg og tok aldri fluene mine, bare fulgte etter en liten stund, for å snu foran beina mine.
Elmer har blitt en besettelse for meg. Han kommer til meg i drømmer og jeg kjenner en stadig lengsel tilbake til villmarka hans. Om jeg noen gang skulle klare å lure Elmer ville jeg aldri finne på å drepe han. Jeg ville ha takket han for at han gir meg så mye livsglede, så mye spenning og utfordring. Så ville jeg satt han ut igjen, tatt av meg lua og sendt med han en stille bønn. Elmer, min venn.

Start nr 9 på Finnmarksløpet

2010-10-16T17:36:00.002+02:00

Innen langdistanse hundekjøring er det nesten alltid en fordel å ha tidlig startnummer. Man kommer tidlig vekk fra all halloien i startområdet, man reduserer faren for sykdomssmitte fra andre hunder, sporet er ikke ødelagt og oppkjørt av andre spann, og ikke minst er det en god følelse å ligge langt fremme.
Start nr 9 er et perfekt utgangspunkt for meg. Jeg har noen få spann foran meg som hundene kan ta opp jakten på. Et godt utgangspunkt er også motiverende i forhold til forberedelsene mine.

Status forberedelser til Finnmarksløpet

2010-10-10T08:45:00.004+02:00

Det treningsmessige målet for vår deltagelse i Finnmarksløpet er 2500-3000 km. Det rekker i massevis for å fullføre løpet på en god måte. Til nå har vi trent ca annen hver dag, opp til 20 km økter. Hundene er rutinerte og erfarne og vet hva livet sitt dreier seg om, og står aldri og skriker tulling før trening, eller om de må stoppe på sporet. Det er en ro rundt all aktivitet, både i hundegården og ute som er svært behagelig. Nå venter vi bare på den første snøen.

Med kajakk på havet

2010-09-07T09:28:00.004+02:00

Ute på det store havet føler man seg liten i en kajakk. Man kommer tett innpå livet der ut, sitt eget, og naturens.

Forberedelsene til Finnmarksløpet er i gang

2010-09-01T08:23:00.003+02:00

Den siste uka har vi vært i Sverige for å starte treningen for alvor. Det var fine forhold med temperaturer rundt 5-6 grader hele dagen, slik at vi fikk trent to økter pr dag. Hundene kom raskt ut av sommerdvalen.
Vi besøkte kennelene til Katy Meier/Jorg Bongard og Heike Kontermann/Mikhael Jäckel. Der var det flotte skogsveier å kjøre på og masse trivelig selskap om kveldene.

Video

2010-08-31T08:38:00.000+02:00

Under fanen "Våre videoer" kan du se NRK Nordlands innslag om oss før Finnmarksløpet 1000 km i 2007.

Anns nye slede er ferdig

2010-08-13T14:42:00.002+02:00

Ann-Kristin har fått ny spesiallaget slede. Den veier bare 19 kg og er tilpasset hennes høyde og beinstilling. Nå blir hun ikke lett å holde følge med. Konstruktør av sleden er Øystein Megård, Nøvven huskies.

Finnmarksløpet 2004

2010-08-10T19:41:00.001+02:00

I gledesrus skal man passe kjeften sin:
Fra Finnmarksløpet 2004

Fjellfiske etter storrøyene

2010-08-02T08:24:00.002+02:00

Langt inne i fjellene finnes de beste fiskeplassene. Går man minst èn time fra nærmeste vei slipper du som regel å møte folk, og du har den storslagne villmarka for deg selv. Gudsønn Marius er håvmester og viser stolt frem fangsten.

Ny webside

2010-04-07T12:38:00.001+02:00

Vi holder på med ny webside under domenet http://www.heggmoen.com/

I fjellrevens rike

2010-04-07T08:39:00.002+02:00

Saltfjellet nasjonalpark

2010-04-05T21:28:00.002+02:00

Det er få ganger i løpet av en vinter at både været og føret slår til fra sin aller beste side samtidig. Slutten av denne påsken var i så måte eventyrlig. Sokker på hundene var påkrevd da skaren var hard og skarp. For et eventyr i de øvre delene av Harondalen!

Jakten på ullbildet

2010-03-26T08:15:00.005+01:00

På denne tiden i fjor vinter var jeg fullstendig tom for krefter når det gjaldt alt som omhandlet hundekjøring. Årevis ved mye trening, lange kjøreavstander, og dårlig vær hadde tappet meg for energi, og jeg hadde behov for en pause. I løpet av det året som har gått har vi hatt mange diskusjoner om veien videre. Vi har vært innom mange alternativer, men vi falt tilbake på å fremdeles leve et liv i skogen med hundene våre. Vi ønsker fremdeles å ha en målsetting med hundekjøringen, og for neste sesong setter vi atter en gang fokuset på Alta og Finnmarksløpet.
I sesongen vi har foran oss skal vi legge mer vekt på i ha det morro med hundene og gjøre treningen mest mulig riktig og skånsom for både oss og de firbeinte. Utstyr og fòring skal gjennomgåes i detalj frem til høsten. Når vi står på startstreken i Alta skal vi være hundre prosent trygge på at vi har et spann og et opplegg som er optimalt for en langdistanseopplevelse over Finnmarksvidda. For alle som har fullført Finnmarksløpet fem ganger venter et vakkert tovet ullbilde av et hundespann.
Jakten på ullbildet er nå offisielt i gang.

Hvalpepull

2010-03-24T07:38:00.005+01:00

I disse dager er det kjærlighet mellom våre lederhunder Meier og Hydra (nærmest). En tett og het elskov som gir oss forventninger om hvalper rundt 25. mai. Disse to hundene gikk på spannet mitt på 100-mila i Finnmarksløpet 2007 som 2-åringer. Begge fullførte eksemplarisk. Stamtavle Hydra og Meier
Hvalpepris er 4000 kr inkl vaksinering. 41738134.

2010-03-18T22:20:00.000+01:00

Reidar Stenmark

Opprett ditt eget merke

Morgengry i Heggmoen

2010-03-06T15:50:00.001+01:00

fantastiske minner

2010-02-15T20:03:00.003+01:00

Første avsnitt av det som forhåpenligvis blir en bokutgivelse

2009-12-26T23:33:00.003+01:00

Det var en grytidlig vintermorgen i begynnelsen av mars. Kulden sved i nesen min da jeg trakk inn den tørre, kalde luften og jeg kjente at neseborene limte seg sammen på innsiden. Jeg hadde en konstant vindtrekk mot ansiktet selv om lufta stod dørge stille over den snødekte Gallokvidda, helt øst i Finnmark. Jeg var i bevegelse nettopp i den retningen, mot øst, trukket av fjorten sterke og motiverte sledehunder, som innhyllet i frost og rim sørget for at sleden min holdt en jevn fart på det smale sledesporet.
Det knitret og skrek under plastbelegget på meiene. Det var en lyd jeg likte å høre. En lyd som hørte vinteren og kulda til, og som ikke kunne gjenskapes under andre forhold. Da hundespannet mitt slo over i galopp rett før en bratt bakke kjente jeg trykket foran sleden øke og hundene dro meg oppover kneika med en voldsom kraft. Jeg fikk et vanvittig deilig sug i magen og frydet meg hjertelig over hundenes innsats. På toppen av bakken fikk jeg en fantastisk utsikt utover det forlokkende vinterlandskapet som gradvis fikk farger igjen etter hvert som lyset kom tilbake. Til å begynne med skimtet jeg så vidt konturene av åsrygger og klynger med krokete bjørketrær, men etter hvert tegnet detaljene seg i små, trange dalfører, i bekkefar og forblåst stein som stakk opp av snøen.
Så kom sola opp over horisonten i retning av Russland. Som ved et trylleslag ble landskapet rødt idet solstrålene traff den disige morgenlufta, som hadde samlet seg langs bakken. Det glitret som i tusen små stjerner i iskrystallene som sakte dalte og falt i snøen. Det eneste som brøt stillheten rundt meg var tassingen fra femtiseks sokkekledde hundepoter og den herlige knitrelyden under sleden, ellers var det ikke en lyd å høre.
Det var som å drømme en utrolig god drøm med åpne øyne.
Som deltager i det lange Finnmarksløpet kunne jeg ikke forvente å være alene her inne på den ensomme vidda, men akkurat denne morgenen følte jeg meg som det eneste mennesket i hele verden. Hodet mitt hadde i flere år vært fylt av forventninger til opplevelsene jeg skulle få være med på i Europas lengste og hardeste hundeløp, men ingen av drømmene mine hadde vært i nærheten av det jeg på det tidspunktet opplevde som virkelighet. Pusten min stoppet nesten opp og jeg kjente huden min trekke seg sammen på kroppen, slik at den nuppet. Jeg ble ør og beruset i hodet.
400 km ut i løpet hadde jeg fremdeles alle hundene jeg hadde startet med i Alta i spannet mitt, og de trakk hardt og jobbet konstant gjennom hele den magiske natten og den fortryllende morgenen. Jeg følte meg så levende og fri, så bekymringsløs, så full av positiv energi, og så sterk som jeg aldri før hadde vært. Jeg var hundre prosent til stede i øyeblikket og kunne ta innover meg magien som oppstod akkurat der og da.
Under andre settinger enn Finnmarksløpet hadde jeg kanskje ikke kunnet ta del i en slik opplevelse. For Finnmarksløpet i seg selv er en skaper av nettopp slike øyeblikk.

O, salige lykke

2009-11-22T11:55:00.004+01:00

Lørdag 21. november regnet det kattunger og blåste kuling hjemme i Heggmoen, mens temperaturen viste 11 plussgrader. 4 timer unna med bil, til de dype skogene i Sverige, fant vi julestemning og gode vinterforhold. o, salige lykke, for en fin dag.

Måne over Troillbotn

2009-11-02T09:35:00.002+01:00

Jeg liker timene fra solen forsvinner til det blir mørkt. Overgangen fra klart dagslys til mørke inneholder hele fargespektret, fra det lyseste gule til det mørkeste grå. Mange kaller stunden "den blå timen". Når "den blå timen" faller sammen med fullmåne og vindstille, så da er det vakkert i Nordland.

Høstmorgen i Heggmoen

2009-10-05T13:44:00.005+02:00

Jeg dro ut i skogen før sola kom opp over horisonten. -4 grader og et magisk høstvær i vår fortryllende natur her inne i Heggmoen.

Høst i Heggmoen

2009-10-03T17:35:00.003+02:00

Mens slutten på sommeren oppleves melankolsk, kan høsten ha i seg en forventning om en kald og snørik vinter, med endeløse sledespor.

Handlertruse selges

2009-10-03T17:32:00.000+02:00

En tidligere handler selger trusa si med papegøyemotiv.

Gjerdalen

2009-09-20T18:42:00.002+02:00

Helga ble tilbragt sammen med fine mennesker, og ivrige hunder, i naturskjønne Gjerdalen i Sørfold kommune. Herlige høstdager, med mye god trening for hundene, og sosial samling for oss tobeinte om kveldene. Det ble mye pølsespising rundt bålet, samt en og annen pilsboks.

Trening

2009-09-10T09:12:00.005+02:00

Den nye Dyck voga vår fungerer utmerket med 8 hunder. Noe mer er ikke forsvarlig i våre løyper. Håndteringen av er meget likt sledekjøring, noe som gjør det skikkelig artig å trene.

Sommerminner

2009-08-31T09:50:00.002+02:00

En av de flotteste fjellørretene jeg har fått ble tatt i ei lita tjønn i Sulisfjellene i -96. Spekefjøla veide 2,7 kg. Opplevelsen er et av høydepunktene i mitt lange friluftsliv, og minnene og følelsene fra øyeblikket kommer stadig tilbake, spesielt på slutten av vinteren, når våren står for døra. Jeg lar bildet markere avslutningen på årets sommer, som for oss her i nord har vært helt eventyrlig. Godværet har vart siden begynnelsen av mai. Nå ser det ut som det er slutt. På med seletøyet!

Mjelle

2009-07-05T12:38:00.002+02:00

Vi er velsignet med store variasjoner av naturbilder i Nordland. Fra høyfjell og vidder, til daler, fjorder og skoger. Disse variasjonene står ofte i kontraster til hverandre. For noen dager siden trakk jeg inn inntrykkene fra høyfjellet i Sulis, med myggesurr og ørretvak. I natt vandret vi langs strendene på Mjelle med bølgebrus og måkeskrik.

Storrøye

2009-06-30T19:00:00.003+02:00

Lillebror har fått noen store røyer i fjellet. De som har vært der vet hvor, de som ikke har vært der har ikke noe der å gjøre.

Svällunjavre

2009-06-29T10:34:00.003+02:00

Da er helikopter booket til den store fjellturen til nord-Sverige i juli/august. En endeløs villmark med muligheter for store opplevelser. Det er bare å fylle flueboksene.

Oberst om VM

2009-06-07T18:46:00.003+02:00

Det var en tydelig lettet Oberst som tok i mot nyheten om at det første VM i langdistanse hundekjøring havner hos Femundløpet:
"La endelig søringene få VM, så kan Finnmarksløpet fortsette å være verdens beste og tøffeste langdistanseløp. Dette er først og fremst en gledens dag, men det som er trist er at langdistansemiljøet i Norge er blitt splittet pga lokaliseringsdebatten. I stedet for å samles, splittes man. Typisk norsk fenomen" sa den erfarne lederhunden til den tyske avisa "Der Spiegel" i går.

Konsert med Jethro Tull

2009-06-07T08:51:00.006+02:00

En skjeggete, gråhåret herre, med den irske utgaven av felleskjøpets sixpence på hodet, spiller en trommesolo som får hårene til å reise seg på kroppen min. Gitaristene er ikke gråhårete lengre, de er hvite som snø av alderdom. Ian Anderson trakterer sin tverrfløyte og spretter rundt på scenen og slår triller med en energi som langt overgår Aleksander Rybak, til tross for at han nesten er 70. Jethro Tull leverer rock'n roll slik jeg husker dem fra 70-tallet. Yeah!

VM i hundekjøring

2009-05-22T11:06:00.006+02:00

Oberst, min mest erfarne lederhund, kaster et foraktelig blikk på meg og snur seg bort.
”VM i langdistanse hundekjøring, sa du. For noe jævla jåleri, jeg gremmes bare ved tanken på noe så dumt. Hvem er det som har kommet på noe så idiotisk?”
Jeg sperrer øynene opp av forbauselse og blir målløs et lite øyeblikk.
”Men, du har jo gått alle langdistanseløpene i Norge og alltid vært glad og fornøyd etterpå. Jeg trodde du ville bli veldig positiv til dette” prøvde jeg meg på.
”Nå får du jaggu gi deg, ditt fjols. En ting er å være på langtur i Finnmarksløpet, det ville blitt noe helt annet for oss om du, din gjøk, hadde meldt oss på et VM. Du ville pelset oss rundt og kjørt filler av oss for din egen prestisje. I et VM vil ikke alle kunne delta på de samme premissene likevel. Tror du amerikanerne kommer hit for å kjøre, eller tror du noen av de nordiske spannene får mulighet til å dra til nord-Amerika? Hva skulle vi hunder med en sånn tittel når de beste spannene kanskje likevel ikke kan delta? Er det i det hele tatt noen som tenker på oss, og hva vi mener om saken? Og hva ville skjedd med pengepremiene? De ville gått til himmels og da skulle du sett på helvete.”

Jeg blir forlegen og flakker litt med blikket for ikke å møte øynene hans. Oberst er mildt sagt opprørt. Jeg tenker på de fine stundene vi har hatt sammen i løpet av årene og kan ikke forstå hvorfor han reagerer så sterkt på dette.

”Det som mangler nå er vel at Finnmarksløpet melder seg på for å arrangere et VM”. Oberst retter et hatefullt blikk på meg.
”Er det tilfelle?” spør han med snerrende stemme.

”Tjaaaaaa, jeg tror det” sier jeg forsiktig.

Oberst knurrer og flekker tenner.
”Husker du hva du sa da vi begynte treningen til 100-mila? Husker du at du lovet oss at det ikke skulle bli noe jag og at VI skulle få bestemme treningsmengden, farta, og hvilen underveis? Husker du din lange tale om hundekjøringens sjel og herligheten med friluftslivet, og om å oppleve den fantastiske naturen, og hvor glad du var for å være sammen med oss på tur. Du sa det var VI som var viktigst med hundekjøringen og det aldri skulle gå noen sport i å kjøre Finnmarksløpet. Det er jo ikke du, tjukken, som er idrettsmannen av oss. Det er VI som løper hele tiden og gjør jobben. At du kom deg til mål i Finnmarksløpet var fordi VI hadde en fin opplevelse og fordi VI bestemte at du skulle greie det. Det var en fantastisk ramme rundt det løpet og jeg gremmes og skjemmes over at noen kan tenke tanken på å gjøre det til en arena for et VM. Har du tenkt på hva det vil ødelegge?”
"La nå tanken modnes litt, Oberst, så kan vi diskutere dette senere. Jeg tror at Finnmarksløpet ville være det aller beste alternativet for et VM. Husk det var jo Finnmarksløpet som fikk i gang langdistanseidretten i Norge. Det var jo Sven Engholm og gutta som skapte denne interessen i landet og som var pioneerene våre. Det skulle bare mangle at ikke Finnmarksløpet skulle få det første VM løpet her i norden." argumenterer jeg med stor entusiasme.

Oberst himler med øynene og jeg kan se at det er like før han biter meg i leggen.
"At du våger å nevne pioneerene i denne sammenhengen" gauler Oberst mens han rister seg i pelsen. "Hva i himmelens navn var det som var grunntanken til Sven & Co for å starte Finnmarksløpet? Var det ikke friluftslivet med hund de ville utvikle?"

Jeg er i ferd med å resignere. Oberst har selvfølgelig rett. Jeg føler meg litt skamfull og stryker den edle, høyverdige skapningen over nakken mens jeg lover at vi aldri skal være med på noe så meningsløst.

Fisketur med Elise

2009-05-09T22:12:00.003+02:00

Elise løper foran meg på vei hjem etter fisketur i elva. Med ivrige, korte trinn danser hun i ekte barnlig glede på den myke bardekte stien, som omkranses av grønn, vårduftende furuskog. I tretoppene synger måltrosten, og inne i de tette krattene høres løvsangerens triller. Elise er synlig glad. Innimellom stopper hun opp for å beundre den nyfangede ørreten hun holder i hånden. "Se onkel, for noen fine røde og svarte prikker den har. Se for en fin farge. Vi må ikke si noe til de andre. Jeg holder den bak ryggen" sier hun og smiler fra øre til øre.
Vel hjemme steiker jeg ørreten på grillen og den forsvinner før vi voksne rekker å smake en eneste bit.
Akkurat slik som Elise opplevde denne spesielle stunden husker jeg at jeg selv opplevde episoder i min egen barndom. Jeg minnes også min sønn Emils stolte glede da han vokste opp og fikk delta i friluftslivets virkelighet. Intet dataspill i verden kan erstatte denne virkeligheten, og intet fintfølende instrument kan måle hvilke forandringer som blir gjort i et barnesinn.

Lykke

2009-05-04T10:47:00.002+02:00

Noen øyeblikk produserer sterkere følelser enn andre. Sekunder med barnslig jubel og ellevill glede. Som da Per dro opp ei røye på 1,2 kg fra dypet i søndre Bjellåvann. Som da sola forsvant over horisonten i nordvest og farget himmelen i pastell. Som da morgensola varmet meg i ansiktet idet jeg helte i dagens første kaffekopp. Som da kongeørnene seilte over oss på solvinden. Som da Jack Daniels kom på besøk ved teltet vårt.

Se flere bilder på www.stenmark-husky.no/nyheter.htm

Bukkhågen

2009-04-20T08:57:00.000+02:00

Ved bordet i den gamle tømmerhytta ved Bukkhågen strømmet minnene på. Jeg husker to ganger vi søkte ly for været her. Etter kalde, våte dager i fjellet var det en ubeskrivelig følelse av luksus å komme inn mellom tømmerveggene og fyre i den lille vedovnen, for deretter å vrenge av seg alle våte klær, og massere ømme, såre føtter mens varmen bredte seg i hytta. Med tørt ullundertøy på kroppen lagde vi oss mat på den lille gasskomfyren. Den ene gangen braste vi ryper som ble skutt like før uværet kom. Til Ann-Kristins store overraskelse tryllet jeg fram ei flaske rødvin fra ryggsekken. Intet på denne jord kunne gitt oss en sterkere følelse av rikdom enn den vi følte da.
Det ligger mye sjel mellom de gamle tømmerveggene. Man kjenner det på den andektige følelsen man får når man trår over dørstokken og bryter stillheten.

Ekte fiskerglede

2009-04-11T11:09:00.000+02:00

Noen ganger er livet "helt åll reit"
http://www.stenmark-husky.no/nyheter.htm

Bjørne gjennom Amundsen Race

2009-03-30T08:09:00.004+02:00

Foto: Smistua Husky
Til vår store glede har Bjørne ledet debutant Stine Nordvik gjennom Amundsen Race mellom Østersund og Røros. En fin prestasjon av ungjenta og en fjær i hatten til den unge damen som på kort tid har gjort seg fortjent til Bjørnes tillitt.

Storfiskeren

2009-03-30T07:35:00.002+02:00

Jeg har levd med en stor livsløgn om at haill var noe man måtte ha for å få fisk. Det var helt til jeg var med Erlend (4) på røyefiske på fjellet. Tålmodighet, tålmodighet, onkel, det er det som skal til for å lure de store fiskene, sa gutten, mellom gledeshylene.

En vanlig dag i Heggmoen

2009-03-23T15:49:00.001+01:00

Da fruen dro på jobb salet jeg opp 6 hunder og dro til Sørfjorden. Med et lite hundespann kunne jeg navigere enkelt mellom trær, steiner og andre hindringer på min vei. Jeg parkerte hundene i fjæra før jeg startet fisket. På land kom en fin fjordtorsk, med en velutviklet rogn. Etterpå lå jeg i lyngen sammen med hundene, og drakk kaffe i vårsola. Da fruen kom hjem stod torsken, rykende varm, på bordet. Slik forløp en fin dag i livet mitt.

Det røde krysset

2009-03-14T13:30:00.006+01:00

Følelsene rundt å bryte et langdistanse hundeløp spenner over et vidt spekter. Da jeg selv måtte bryte det lange Femundsløpet i 2003 fikk jeg heldigvis med meg denne meget viktige, men dyrkjøpte erfaringen. Da hundene var kommet inn til sjekkpunktet ved Kjærringsjøen var nesten alle sammen dehydrerte på grunn av diarè, som var forårsaket av en mage/tarminfeksjon. Flere hadde feber mellom 39 og 40 og var helt utmattet. Lenge før jeg kom inn til sjekkpunktet forstod jeg at vi var nødt til å gi oss. Akkurat i det øyeblikket jeg forstod alvoret ble jeg overmannet av følelser. Først og fremst ble jeg lei meg fordi jeg hadde utsatt hundene for en lang og tung etappe uten å forstå at de faktisk var syke. Jeg fikk fryktelig dårlig samvittighet ovenfor dem. Dernest kjente jeg nærmest en sorgfølelse, uten at jeg direkte kan peke på hvorfor den følelsen oppstod. Så kom alle tankene rundt det å ha sviktet megselv, hundene, familien, vennene, alle som hadde støttet oss, og tilhengerne som satt hjemme og fulgt løpet via nettet. "Rævva blues" kaller jeg den stemningen jeg satt med da handler Leif Wilhelmsen ankom stedet hvor jeg lå sammen med hundene. Jeg følte meg trist og nedfor og ville helst bare grave meg en grop i snøen og be Leif om å måkke over. Jeg tenkte på all tiden, energien, og pengene jeg hadde brukt i forberedelsene til løpet. Jeg tenkte på forsakelsene, tiden borte fra familien og venner og alle forventningene jeg hadde til mine egne prestasjoner. Alt falt i grus.
Da Leif så hvordan jeg hadde det sa han tydelig og klart; "Ka i helvete, dette er ikke noe å sutre over. Tenk heller på alt du har fått oppleve og de erfaringene du har fått. Snu deg andre veien og se framover, Ka gjør du nu? Finnmarksløpet? Pasvik? Nu fær vi te Røros og drekk breinnvin, og evaluerer"
Det ble Pasvik. Jeg ble nr 7.

Lederhunder

2009-03-13T20:21:00.001+01:00

Se nyhetssiden for flotte bilder fra min siste fjelltur.

http://www.stenmark-husky.no/nyheter.htm

Kosetur

2009-03-08T14:08:00.000+01:00

Da startskuddet for Finnmarksløpet gikk lå vi på reinskinn på Bogvannet og pilket røye. Jeg trodde jeg skulle lengte til Alta og ønske å være på startstreken, men det gjorde jeg overhode ikke. Nå gleder vi oss over å kunne følge med alle våre venner som kjemper seg gjennom snø, kulde, vind og en jævlig masse bratte bakker i Finnmark.
Om kvelden fyrte vi bjørkeved og drakk kaffe med en skvett Sambuca i, mens kulingen plystret over oss.
Legg merke til Gorm som sitter i sleden, en ekte sledehund.

Rekognosering

2009-03-06T11:55:00.000+01:00

Tidlig i morges dro jeg til Bogvannet for å rekognosere forholdene til helga. Da drar vi til Heggvassbotn for å prøve røya på isen. Det er 50 cm tykk is på Heggmovannet og godt med snø over Bogvasseidet. Med i sekken har vi rødvin, pils, whisky og god mat. Så kan Finnmarksløpet være Finnmarksløpet frem til søndag kveld i hvert fall.

Nye hjem for hundene

2009-03-06T07:54:00.002+01:00

Jergul

Da har vi solgt noen av hundene våre og vi er svært lettet over at de nå får nye hjem hvor de får leve aktive liv. Jergul skal til Svalbard, Caroline skal til Kirkenes, Brutus blir værende hos Håvard og Ingrid, Cæsar blir i nabolaget hos Jan-Eirik. Da står vi igjen med ti hunder, men vi kommer nok ikke til å beholde mer enn åtte til neste sesong.

Tanker

2009-03-02T21:38:00.002+01:00

Selv om det kun er noen få dager til Finnmarksløpet starter er tankene stadig innom sommerlige aktiviteter med hundene. Som på dette bildet hvor Sappen og Raipas leker sisten i lunkent elvevann. Hva har egentlig skjedd med meg?

Hundekjørerglede

2009-02-27T15:02:00.002+01:00

Han ramli kor arti det va å kjøre 8-spann igjen. Å kjøre slalom mellom furutrærne uten å risikere at sleden slås til pinneved, å kjenne at 8 hunder gir mer enn nok fart og kraft til å kjøre lange turer med, å glede seg over å kjøre hundespann uten presset av at jeg MÅ avgårde og være på sporet i 8 timer.

2009-02-26T15:32:00.003+01:00

Jeg lot hunder være hunder og gikk meg en lang skitur i dag. De stod i hundegården og kikket etter meg; "Hva fa...., kor han skal?" sa blikkene. Jeg kjente musklene i armer og bein jobbe, og at svetten silte da kroppstemperaturen økte. Jeg gled av gårde med lange, seige tak på nysnøen, stoppet opp og mønstret et harespor, så på fossekallen som dykket i kulpen, og granmeisene som lekte i ei furu. Alle de små detaljene som jeg har gått glipp av siden -98, da sledehundegalskapen rammet meg.

Møtet med veggen

2009-02-24T19:39:00.003+01:00

I løpet av vinteren har jeg kjent at det har manglet noe hver gang jeg har vært ute med hundene. Den vanvittige entusiasmen og gleden jeg tidligere har følt når jeg kjørt hund har ikke vært tilstede i samme grad som før. Jeg overså signalene og drev på som jeg alltid har gjort, med dispilin og stanhaftighet når forberedelsene skal gjøres. Helt til det sa pang. Alt stoppet opp. Jeg ble uvel ved tanken på nok en helg med hardkjør og dårlig vær. Lysten var fullstendig blåst bort. Nå føler jeg at det eneste riktige er å bremse ned og tenke nøye over hva vi skal drive med i fremtiden. Jeg har kansellert alle planene for vinteren. Nå må jeg få overskuddet tilbake.

Øyeblikket

2009-02-22T17:25:00.002+01:00

Det er natt til 17. mai ved Søndre Bjellåvann. På en bar flekk ved vannets østre bredd brenner et lite bål mens kaffelars trekker. Vi feier nasjonaldagen på vår måte, i hjertet av Saltfjellet nasjonalpark, så langt vekk vi kan komme fra støyende opptog. Vi har søkt til roen her hvor Norge er på sitt vakreste, her hvor vi virkelig kan kjenne selvstendighets- og frihetsfølelsen som er knyttet til denne spesielle dagen. Heiloen er allerede her inne, den møtte oss med sang da vi kom. Selveste nasjonalsangen. Og vi stemte i mens vi skålte for livet og friheten.

Løpetid

2009-02-20T12:11:00.005+01:00

Meier Rastafari

Jeg parkerte spannet hundre meter fra bilen for å legge lille Nøvven i hundehengeren, etter at han hadde fått seg en treningsrunde sammen med de andre hundene. Planen var å fortsette treningsturen resten av natten. Da jeg snudde meg for å løpe tilbake så jeg at hele spannet var en eneste stor vase av hunder og liner. De to bakerste hundene, Hydra og Caroline, har begge løpetid. Meier og Bjørne, som gikk i led, klarte tydeligvis ikke å motstå fristelsen og hadde snudd hele spannet for å nå til tispene. Jeg kjente det kokte i hodet av irritasjon. "Svartens grapeiser" knurret jeg mens jeg løste floken. Jeg strakk ut spannet og henvendte meg til synderne med streng mine og med et budskap de ikke kunne misforstå. "Dette veit dåkker e uakseptabel oppførsel, kara, dåkker e lederhunda og skal gå foran med et godt eksempel, ikke ødelegge hele formasjonen". Synderne kikket i bakken med senket hode og tok i mot skyllebøtten min. "Æ skulle bare låne en sokk hos ho Caroline" pep Meier unnskyldende.

Uvær

2009-02-16T08:55:00.003+01:00

Vi skulle møtes inne på fjellet. Øystein skulle komme fra vest, jeg fra øst, så skulle vi sammen kjøre mot Sandviken. Den morgenen ble jeg forsinket fordi det ikke var noe spor de første to milene av turen min. Jeg kom en time for sent til møtepunktet. Det var da vinden kom. Det tyknet mer og mer til bak meg og da jeg møtte Øystein tok vi ikke pause, vi hastet videre mens vi sørget for at mest mulig bar hud ble tildekt. Vinden økte på og snart begynte det å snø ganske tett. Sikten forsvant.
Hundene min var slitne etter å ha brøytet i så mye løssnø tidligere på dagen at det gikk veldig seint med meg. Jeg var et stykke etter Øystein da jeg ankom den delen av sporet jeg hadde kjempet meg gjennom om morgenen. Jeg kunne ikke se at Øystein hadde kjørt foran meg. Det var intet som tydet på at han var der, alt av spor var føyket igjen. Mens det mørknet økte vinden på og den lette nysnøen stod som en vegg foran meg til tider. Noen ganger ble hundene stoppet av bunnløse snøfonner som de måtte svømme gjennom. Jeg måtte stadig korrigere retningen på hundene da lederne ofte søkte mot de partiene det var lettest for dem å gå. Innimellom måtte jeg tvinge dem ut i dypsnø hvor de overhode ikke hadde feste for fraspark. Kommer det bare litt mer vind nå blir dette vanskelig, tenkte jeg flere ganger. Jeg prøvde å slå på hodelykten, men det var bortkastet, all snøen i lufta reflekterte lyset tilbake og jeg så ikke fingeren foran meg. Noen ganger ble hundene helt borte i vindkastene. Bare de ikke mister motet, tenkte jeg mens ubehaget over situasjonen krøp inn over meg. Men lederhundene mine ga seg ikke. De bykset og sloss seg gjennom uværet som de enestående dyrene de er.
Med ett var stikkene borte. Jeg befant meg plutselig bare ute på et nakent område uten noen holdepunkter rundt meg. Situasjonen endret seg ganske betydelig med å ikke vite om jeg var på rett vei, men snart skimtet jeg en grå skygge på min høyre side og fikk korrigert hundene i riktig retning.
Etter hvert som tiden gikk kom vi oss endelig ned fra høyfjellet og inn i skogen igjen. Her var forholdene betydelig bedre og noen øyeblikk senere kunne jeg skimte Øysteins hodelykt i det fjerne. Vi ankom Sandviken etter 8 uavbrutte timer på sleden.
Hva hadde skjedd om vi hadde blitt liggende på fjellet i uværet? Når sant skal sies så var vi begge to meget godt forberedt på nettopp en slik situasjon. I sledene hadde vi mat, vann, soveposer, jervensekk, ekstra klær og snacking til hundene. Vi ville klart oss utmerket, men ville fått en hustrig natt i sleden. Den natten var veien over Graddis stengt, og ble ikke åpnet for ferdsel før utpå formiddagen. Hundene våre hadde lært at uvær ikke er noe å frykte og at sikkerhet og omsorg alltid venter i enden av sporet.

Oppdateringer Team Wilhelmsen

2009-02-09T08:47:00.002+01:00

Gratulerer til Leif med en flott 17. plass i det sterke feltet i Femundsløpet. Leif hadde alle de 8 hundene med seg inn til Røros, og bare det er en prestasjon. Nå kan du hvile deg, kompis, og sette øynene på større og viktigere oppgaver, som f.eks Finnmarksløpet. Det er du klar for nå.

Mimrestund

2009-02-08T11:37:00.001+01:00

Med Emil og Maria i Laksådalen

Oppdateringer Team Wilhelmsen

2009-02-08T10:46:00.002+01:00

Leif holder fremdeles en god "drive" i Femundsløpet. Han kjører nå litt saktere enn spannene "rundt" seg, men holder likevel posisjonen sin bra. Med en 14. plass på siste sjekkpunkt har han fremdeles muligheten til en topp 10 plassering. Mye skjer på den siste lange etappen til Røros, det har vi sett hvert år. Leif Har enda 8 hunder med seg på Tolga. Nå krysser vi fingre og tær for at det går hans vei når han drar avgårde kl 1516, med 85 lange km til mål.

Oppdateringer Team Wilhelmsen

2009-02-07T17:56:00.002+01:00

Etter en kort stopp i Femundsvika har Leif kjørt en fin etappe opp til Søvollen. Han er ikke blant de raskeste, men har nå et glimrende utgangspunkt foran den siste halvdelen av løpet, ca 1 t 20 minutter bak ledende spann. På 7 plass, med et par spann kun minutter foran seg kan han nå komme bakfra og blande seg med toppen. Så vidt vi vet har han hele spannet intakt.

Oppdateringer Team Wilhelmsen

2009-02-07T09:37:00.002+01:00

Leif kjører jevnt og fint i Femundsløpet og ligger på 21. plass i Femundsvika. Han kjører nøyaktig som han fortalte meg at han skulle gjøre på den første delen av løpet, nemmelig å holde litt igjen og ikke la hundene gå for fort, for tidlig. Det er vanvittig raske spor og mange kjører som gale allerede. Den som kjenner langdistanse hundekjøring vet at mer en 50 % av dem som blir for ivrige i starten får alvorlige problemer mot slutten. Det kommer garantert til å skje i år også. Flott levert Leif, det er når vi kommer til Søvollen det begynner å bli spennende.

Oppdateringer Team Wilhelmsen

2009-02-06T13:25:00.002+01:00

Leif og datteren Susanne er nå ferdige med kjørermøtet i Femundsløpet og holder på å pakke sleden til starten kl 2000 i kveld. Fra 60 milas oppdateringer kan vi lese at det er raske spor og flott føre i Femundsmarka, så det skulle passe Leifs raske spann perfekt. Leif sier hundene er i et utrolig flott humør og vierker utrolig spreke og kvikke.

Video fra Troms Quest

2009-02-02T07:22:00.000+01:00

Her finner du en 4 minutter lang videosnutt fra Troms Quest 2009

Start nr 12

2009-02-02T07:06:00.003+01:00

I motsetning til for noen få år siden finnes det i dag mange hundekjørere med høy utdannelse. Jeg utfordrer derfor mine lesere på å regne ut oddsen for følgende kuriositet;

Finnmarksløpet 1000 km 2007: Start nr 12
Amundsen Race 2008: Start nr 12
Troms Quest 2009: Start nr 12
Amundsen Race 2009. Start nr 12.

Er dette en tilfeldighet, eller har Snåsamannen et ord med i laget her?

Vinterbilder

2009-01-31T09:35:00.001+01:00

En fabelaktig dag over Saltjellet

Meier far til kull nr to

2009-01-27T21:46:00.008+01:00

3 tisper og 3 hanner ble født i Sandnessjøen i går. Mor er Ayla som vi solgte som valp for noen år siden. Også referert til i en tidligere artikkel på bloggen. Det er et par av dem som enda ikke er solgt. Prisen er kr 3000.

Stamtavle Ayla og Meier.

Artikkel i Avisa Nordland

2009-01-26T14:34:00.001+01:00

Se artikkel i Avisa Nordland om Troms Quest 2009.
Heder og ære til unge, lovende Megård.
http://www.an.no/sport/article4075341.ece

Troms Quest

2009-01-26T11:04:00.004+01:00

Troms Quest 2009. Den som ikke var der skal bare holde kjeft.

Kommentarer til bloggen

2009-01-18T22:09:00.001+01:00

Det er nå mulig å kommentere bloggen min uten å registrere seg og være Google innvidd. Bare klikk kommentarlinken og hakk i vei.

Troms Quest 2009

2009-01-18T21:38:00.002+01:00

Torsdag 22 januar starter jeg nordover til indre Troms for å delta i det 160 km lange Troms Quest. Jeg starter med alle de 12 hundene våre i spannet. Målet er ikke å vinne, men å gi de unge hundene mer erfaring i en løpssetting, for å bygge selvtillitt til Amundsen Race senere i vinter. Jeg vil forsøke å få spannet til å løpe i et jevnt tempo gjennom begge etappene, så får vi oppsummere plasseringen og erfaringen på banketten. Uansett blir dette en sosial happening hvor vi kommer til å møte mange kjørere fra hundemiljøet nordpå.

Følg med oss fra start fredag kveld. Målgangen blir utpå formiddagen lørdag. Her finner du resultatservice.

Ikesulven

2009-01-18T19:56:00.006+01:00

Da Ann-Kristin og jeg styrte hundespannene våre over ei lita myr i den mørke skogen falt stålen fra hodelykta mi tilfeldig inn i et tett kratt. Fra villnisset der inne blinket det i to gule øyne som fulgte oss mens hundene hastet mot Sandvikens fjellgård, hvor mat og halm ventet dem. Jeg kunne ikke se noe dyr der inne, til det var det for mørkt og krattet for tett, men jeg kunne se at dyret blunket mens alle dets sanser var rettet mot oss. For en herlig følelse. Var det en rev? Eller kanskje ei gaupe? Uvissheten satte fantasien i sving, og jo mer jeg tenkte på det jo sikrere ble jeg på at det måtte være den fryktede Ikesulven som lurte på oss.

Gjennom helga fikk vi nye 20 mil i beina på hundene. Denne gangen stort sett på gode spor og med fint vær. Vi kunne glede oss over vertskapets raushet og vennlighet mens vi nok en gang gjestet fjellgården for å trene og kjøre lange turer med hundene våre.

Kor i satan e plogjæveln

2009-01-15T12:46:00.002+01:00

Heidi fra Evenesdal ringer til brøytebilen etter tungt snøfall. Godt at brøytesjåføren ikke er en sart sjel. Se videoklippet her

Lysfangeren

2009-01-15T08:29:00.003+01:00

Å fotografere kalles ofte "å male med lys". Det handler like mye om å være tilstede der hvor det magiske lyset kan dukke opp, fange det, og gjengi det slik det opplevdes. Det er en kunst og et håndverk bare de som skjønner fototeknikken kan mestre, men det handler også om å se motivene, noe som du bare gjør dersom du er mye ute i naturen og har friluftslivet i blodet. Disse to bildene fra Lønsdalen på Saltfjellet er typiske Per Fridtjofsen bilder. Fra utallige fjellturer fra hytta si der vet han når det skjer, når naturen er på sitt vakreste, når han skal gripe kameraet for å fange øyeblikkets lys.

Et lysfenomen

2009-01-12T10:15:00.004+01:00

Vi så det på lang avstand. Først som en lysforandring på himmelen over den svenske villmarken, etter hvert utvidet fenomenet seg til det dannet noe som nærmest lignet et kirkevindu, både av utforming og farger. Vi kunne følge det i en times tid før det ble oppslukt av skyer i stor fart over himmelen. Denne helga var det store skifninger i vær og lys på grunn av den vestlige kulingen som har herjet langs norskekysten. Over kjølen merket vi urolighetene i atmosfæren, men mildværet slo ikke inn over fjellene før på søndag. I løpet av noen spennende og gode treningsturer har hundene fått en gjennomkjøring på ca 22 mil. Føret varierte nærmest fra time til time, med alt fra brøyting i løssnø til full galopp på knallharde spor. Det er slike forhold som gjør hundene sterke. Variasjon er stikkordet. Jeg ville ha et svar på om høsttreningen vi har gjort denne sesongen har gått på bekostning av farten i spannet, men slik jeg oppfatter det er hundene sterke og fulle av begeistring, og holder god steam, selv med 40 kg last i sleden. Nå håper vi på kulde til neste gjennomkjøring.

Nyttårløpet kanonsuksess

2009-01-03T12:40:00.006+01:00

Fine, kalde forhold i Sulis gjorde det årlige nyttårsløpet til en kjempesuksess nok en gang. Ann-Kristin kom inn på en fin 4. plass. Hun valgte desverre feil spor i et veikryss og tapte flere minutter på tabben, men hadde likevel ikke sjans mot Anders Karlsens superraske 5-spann som vant klassen. Se reportasjer i Avisa Nordland og Saltenposten. Her er resultatlista fra løpet:

Inntil 12 hunder (25 km):
1. Ørjan Wårheim 1 t 13 min
2. Øystein Megård 1 t 14 min
3. Berit Megård 1 t 18 min
4. Jan Ole Alm 1 t 43 min

Inntil 6 hunder (25 km):
1. Anders Karlsen 1 t 23 min
2. Mathias Jensen 1 t 28 min
3. Geir Arne Johnsen 1 t 30 min
4. Ann-Kristin Stenmark 1 t 33 min
Caroline Rørvik 1 t 33
6. Marte Altmann 1 t 36 min
7. Birger Altmann 1 t 37 min
8. Jan Eirik Dahl 1 t 51 min

Snørekjøring 2 hunder (12 km):
1. Karl Gunnar Strøm 33 min
2. Ørjan Alm 38 min

Marte på sporet

2009-01-02T22:42:00.003+01:00

Marte Altmann har testet sporet til årets nyttårsløp i kveld. Den unge damen kusket sine hunder med nennsom hand i kulda i Sulis. 15 minusgrader gjorde sitt til at løpet yngste ble kald på beina, men hun er meget optimistisk med tanke på morgendagen. Vi heier på Marte.

Ann-Kristin i storform til Nyttårsløpet

2008-12-29T17:15:00.005+01:00

Ann-Kristin har de siste dagene vært veldig tent på å vinne sin klasse i det årlige nyttårsløpet til Salten Trekkhundklubb. Hun har ligget i trening med hundene, har kvesset nesnalobbene, og glidet sledeskiene. Jeg skal ha med Oberst, Meier, Sappen, Fenwick, Bjørne og Laggo i mitt spann, sier hun. 6 kraftfulle og tøffe hanner.

Se mer info på klubbens webside.

I Norge har vi alt, men det er også alt vi har

2008-12-28T17:48:00.007+01:00

Foto: Per Fridtjofsen

Juletiden er for mange av oss ettertenksomhetens tid. Det er den også for meg. Da setter vi oss godt tilbake i godstolen, stappmette, og minner hverandre om hvor godt vi har det. Dypt nede i den femte konjakken, med skjegget fullt av moltekrem, mens drøvelen flyter i ribbefett, klapper vi oss på vomma og blir litt sentimentale. Vi sier; ”tenk på hvor godt vi har det i Norge, og hvor mange som ikke har mat i resten av verdenen” uten at det er noen dypere mening i ytringen. Vi må bare si det. Det er jo jul, vi må jo lette litt på samvittigheten.
Hvert eneste år på denne tiden blir jeg hjemsøkt av ei lita jente fra de sør-libanesiske fjellene som jeg møtte andre juledag for mange år siden. En kort episode i det lange livet mitt som aldri viskes ut av hukommelsen min. Hun stod i regnet uten sko på beina, med fillete klær og snørrete, skittent ansikt, mens hun så på meg med redde øyne. Hun hadde ikke noen ting i denne verden. Familiens hjem var ei rønne av et gammelt murhus som var bombet i filler flere ganger i løpet av den lange krigen. For meg har hun gjennom årene blitt symbolet på fattigdom og nød i verden.
Hver gang jeg føler julestemningen kommer hun tilbake for å fortelle meg hvor flinke er til å klage i Norge. Navlebeskuende jamrer vi oss over all elendigheten og urettferdigheten som til stadighet rammer den norske befolkingen. Vi hater politikerne våre som ikke forstår viktigheten av at det bygges bro til nettopp vår øy. Avisene er fulle av leserinnlegg om hvor jævlig det er når kommunen må grave i noens hage, eller hvor forferdelig hverdagen er for dem som må kjøre på dårlige veier, eller ikke får brøytet til hytta i tide før man ankommer med SUVen. Folk skjærer tenner i raseri over at naboens hagegjerde er blitt for høyt, eller hunden hans pisser på rosenbusken sin. Vi sitter bak kjøkkengardinet og irriterer vettet av oss fordi vi kan se hans nye Mercedes blinke i den vakre solnedgangen. Hun får meg til å tenke på mine egne klager, min egen misnøye og irritasjon, hva som opptar meg i min snevre verden, og hva jeg bruker min energi til. Etter at jeg har gjort mine refleksjoner flyr jeg opp i raseri over å ha sølt brunsaus på den dyre skjorta mi.

I Norge har vi alt, men det er også alt vi har.

Jul ved havet

2008-12-26T13:07:00.003+01:00

Den flotte førjulsvinteren skal vike for uvær, sa meteorologen. Det er sjelden en slik værmelding er feil, og jeg så forandringene om morgenen lille julaften. Først som en forsiktig endring av stemningene ute i havet i vest, senere skiftet vindretningen og skyene tyknet i horisonten. Så skiftet fargene. De kalde blå vek for de varme røde. Det ble veldig stille i luften, som om naturen trakk pusten og ventet. Stillheten varte i mer enn ett døgn. Så kom stormen.

Julehilsen til våre lesere

2008-12-22T22:46:00.002+01:00

Snart vintersolverv

2008-12-20T09:53:00.005+01:00

Kjære leser. Vi nærmer oss vintersolverv den 22 desember. Mange sier at sola snur ved vintersolverv, men det er ikke riktig. Årsaken til skiftningene i årstidene er det faktum at jorden roterer rundt solen i et plan, mens jordens egenrotasjon rundt sin eget akse har en helning på ca. 23,5 grader i forhold til rotasjonsplanet rundt solen. Jorden foretar en rotasjon rundt solen i løpet av et år (ca.365,25 døgn). Derfor står solen høyere på himmelen om sommeren enn om vinteren. Det punkt i jordbanen som solen står lavest på himmelen (på den nordlige halvkule normalt ca. 22. desember) kalles vintersolverv, og det tidspunkt som solen står høyest på himmelen (på den nordlige halvkule normalt ca. 21. juni) kalles sommersolverv. Når solen står høyere på himmelen, og solen dessuten står en større del av døgnet over horisonten, vil vi få en høyere oppvarming av både atmosfæren over området, og terrenget i området om sommeren enn om vinteren. Jordaksens helning i forhold til planetbanen (23°26′22″) fører til at i de områdene på kloden som befinner seg nærmere polene enn denne avstanden, vil solen befinne seg over horisonten hele døgnet i en periode rundt sommersolverv, og tilsvarende vil solen ikke nå opp over horisonten på et tidspunkt rundt vintersolverv. Breddegraden 66°33′38″ kaller vi derfor for polarsirkelen. I Norge går polarsirkelen over Saltfjellet i Nordland fylke. Jo nærmere vi befinner oss polene, dess lengre vil periodene med midnattsol og mørketid være. Ved polpunktene er det midnattsol og mørketid nøyaktig halve året.
Kilde: Wikipedia

En mørk og storfull aften

2008-12-16T19:08:00.001+01:00

Ved Coarvihytta hører vi brølet av kulingen i åsene rundt oss. Vi hadde tenkt å kjøre hundene over skoggrensen og lengre østover, mot Balvatnet, men ombestemte oss da snødrevet ble tettere og tettere og sikten forsvant i mørket. I stedet holdt vi oss i skogen gjennom hele den stormfulle natten. Hundene brøytet seg ufortrødent gjennom fonnene som samlet seg på de minst utsatte stedene i terrenget. Noen ganger måtte vi oppmuntre dem til å ikke gi seg i de bunnløse skavlene som hindret spannene. Time etter time holdt vi dem igang, bare avbrutt av noen justeringer i linene og litt snacking. Etter 12 timer gir vi oss. Hundene har fått 100 km i beina, kun avbrutt av en kort pause midt på natta, hvor vi slumret litt på bakken mens snøfokket hvirvlet mellom trærne. Hundene blir tøffe og sterke av slik trening. Rolige økter med god vekt i sleden, mens farten holdes så lav som mulig. En seighet og en solid utholdenhet som blir viktig ballast gjennom en lang vinter.

Julestemning i Heggmoen

2008-12-14T20:21:00.000+01:00

Mørketid

2008-12-12T11:23:00.005+01:00

De siste solstrålene har forlatt oss for i år. Mørketidens farger går i mange variasjoner av blått og grått, ispedd skinnet av solens glød under horisonten. Forventningenes tid. Julen nærmer seg som et løpsk godstog og kjerringene løper vettet av seg i byens gater. Trafikken går i stå, folk banner og stresser. Julematen skal i hus, gaver skal kjøpes, hus skal vaskes og pyntes. Blodtrykket stiger og mange blir ampre og aggressive. Unger får kjeft, og kvinnfolk truer med skillsmisse. Over nyttår.
Fra sleden ser jeg på fullmånen. Handler Maren er henrykt over stemningene, men savner nordlyset. I hundegården har vi en rolig stund i måneskinnet. Maren ler og skjemmer bort hundene, mens jeg sitter på et hundehustak og føler gleden over nok en vellykket treningstur. Pulsen er 50 og ingen julegaver er innkjøpt enda.

Første langkjøring

2008-12-08T07:36:00.005+01:00

Telefonalarmen ringer kl 0500. Jeg setter meg opp i soveposen og myser ut i mørket, mens jeg forsøker å få hjernen til å komme i gang etter bare tre timers hvile. Himmelen over oss er delvis overskyet, men stedvis vises noen blinkende stjerner sammen med et svakt og puslete nordlys. "Fikk du sove?" spurte jeg Ann-Kristin som lå på reinskinnene ved min side. "Neeei, lite, jeg ble litt kald". En time senere har vi fått i oss litt varmt i kroppen og spenner inn hundene. De hopper og spretter, hyler og skriker, mens de rykker i linene. Vi startet ut kl 2100 kvelden i forveien og holdt dem i gang i nærmere fire timer. Etter like mye hvile er de hundre prosent uthvilte og rykker løs sledene og setter av gårde med fullt trykk. Tre timer senere parkerer vi spannene ved bilen og avslutter den første langøkten for sesongen.
Til kvelden er det julebord og fest sammen med resten av Salten trekkhundklubb.

Troms Quest 2009

2008-12-02T17:10:00.005+01:00

Jeg har meldt meg på Troms Quest 2009 fordi jeg egentlig har lagt opp. Tenkte bare å la hundene rusle rundt i 16 mil for å se indre Troms fra sledesetet. Drikke litt kaffe og ta noen bilder. Prate litt tull med gamle kjente i hundekjørermiljøet og kjenne litt på stemningen når mange hunder er samlet på ett sted. Det pleier å være moro og sosialt.

Amundsen Race 2008

2008-12-01T21:30:00.003+01:00

Jeg er nødt til å innrømme at det ikke var lungebetennelse og uvær som slo meg ut i Amundsen Race. Det var den svenske dama jeg hadde foran meg i sporet som nektet å slippe meg forbi. Ser at hun er påmeldt i 2009 også. Er ikke sikker på om det er en fordel for meg.

Grayling

2008-11-30T18:23:00.005+01:00

Dette er Grayling, som er halvbror til bl.a. Sappen & Co. Han ble solgt fra vår kennel i 2003 og havnet på vulkanøya Jan Mayen, på den meteorologiske stasjonen der. Av og til får vi bilder og hilsninger fra folk som har møtt han, noe vi setter stor pris på. Grayling ble født samtidig som Robert Sørlie lå på sjekkpunktet Grayling under sitt vinnerløp i Iditarod i 2003.
Grayling er resultatet av en tjuvparring av Sofia, som vi ikke hadde fått med oss. Vi mistenkte at gamle Country var faren, men vi var ikke helt sikre. Når vi ser Grayling i dag er vi ganske sikre på at vi hadde rett. Country var kullbror av Rap, som fulgte Lars Monsen tvers gjennom Canada.

En kald dag i helvete

2008-11-29T13:26:00.004+01:00

For en tid tilbake leste jeg Anne B. Ragdes bok "En kald dag i helvete". En spennende og erotisk thriller stod det i omtalen. Vel, spenningen fikk jeg ikke helt med meg, men beskrivelsene av hundene og detaljene rundt livet for en hundekjører kjente jeg bemerkelsesverdig godt igjen. Så godt at jeg forstod at dama måtte ha gjort en grundig og prikkdetaljert research for å kunne male disse bildene så godt. Vill sex i fòrrommet og på kjøkkenbordet, gjenfortalt med en så god innlevelse at dette må ha vært selvopplevd, noe annet er utenkelig. Da boka var lest satt jeg igjen med ett stort spørsmål. Hvor, og med hvilken hundekjører har dama gjort bakgrunnsundersøkelsene?

Parring

2008-11-22T15:19:00.005+01:00

Meier har hatt sex i helga. Den utvalgt er ei tispe ved navn Ayla, som vi solgte som valp. Hun er søster til Oberst, Commander og Admiral. Hun er den eneste hunden vi med hånden på hjertet kan si at vi angrer på at vi har solgt. Når vi hører hva den hunden har utrettet, og hvilke fabelaktige egenskaper hun har, er vi overbevist om at hun hadde blitt en glimrende lederhund. Ayla tok C prøven som lavinehund som ett-åring, som to-åring tok hun B prøven. Hun er en meget god sporhund og har flere ganger vært med i redningsaksjoner hvor hun har sporet opp både levende og døde mennesker. Eier Dan Roger er imponert over motivasjonen hennes, da hun aldri gir seg verken i sporsøk eller i rassøk. Ayla har drept fire rever som hun har jaktet opp alene og dratt hjem til gårds. På Svalbard gikk hun til angrep på en isbjørn og holdt den engasjert til Dan Roger kom med våpen og jagde den vekk. Dette vitner om et usedvanlig pågangsmot. Et mot som kommer fra stor selvtillitt og en sterk indre glød.
Ayla er etter Terje (Sven Engholm - 4 x Iditarod som leder) og Sofia (Sven Engholm - 3 x Finnmarksløpet). Parret ned vår Meier (Katy Meier - etter Robert Sørlie linjer) skulle dette bli solide sledehunder. Ta kontakt dersom du ønsker valp fra dette kullet.

Sleden ferdig

2008-11-21T10:44:00.002+01:00

Endelig er taildraggern ferdig. Jeg er fornøyd med resultatet så langt. Den er myk og lett å styre med og jeg har fått vekten ned i forhold til slik den var tidligere. Nå er jeg veldig spent på å få prøvd den ut bak et 12-spann. Jeg er litt usikker på om bakplata bør løftes enda litt høyere over bakken i forhold til frontplata, men det vil vise seg når jeg har fått prøvd den på forskjellig føre.

Ved bålet

2008-11-16T21:40:00.001+01:00

Når den første snøen har lagt seg på frossen mark forandrer omgivelsene og stemningene seg fullstendig. En ny årstid er kommet. Å sitte ved bålet og koke kaffe mens man småprater om alt og ingen ting, er et av tilværelsens høydepunkter. Å kjenne den skarpe, kalde vinterluften i nesen fremkaller forventninger mot nye opplevelser og gleder når endelig kong vinter har etablert seg i fjellet. I mens fryder vi oss over å være sammen.